Strikking har vært en del av livet mitt i perioder helt fra jeg gikk i barnehagen. Jeg husker ikke eksakt hvor gammel jeg var, men jeg tipper at jeg var rundt 4 år da moren min lærte meg å strikke. Ikke det at jeg var særlig flink, men det var sånn typisk nybegynner strikking... Alt for stramme masker, alt for løse masker, eks antall masker mistet, eks antall masker strikket på... Ujevne kanter, ujevt alt og ikke noe mer komplisert enn ca. 20 masker på en pinne samt strikking frem og tilbake i en evighet... Det tok noen år før jeg lærte meg å strikke jevt både på kantene og i selve strikkeriet.
Med årene lærte jeg meg dominostrikk, jeg lærte meg perlestrikk, jeg lærte meg å strikke sokker, luer og de basiske tingene...fremdeles ikke veldig flink da..
Spessielt lange luer var jeg glad i å strikke!
Så kom det en dag, sommeren 2007 husker jeg ikke feil. Jeg var litt uheldig, jeg tråkket ned i strikkeposen og jeg fikk en strikkepinne opp i foten. 3,5 settpinne, 5 cm opp i foten.
På bildet over til høyre så ser dere to sår i foten min, det såret til høyre gikk strikkepinnen inn, 5cm. Det andre såret var bare 3mm dypt. Strikkepinnen bøyde seg i tillegg og det var et helvette å få den ut igjen... Dere som strikker skjønner hva jeg mener, settpinner av metall er seige og butte...de er jævlige å dra 5cm ut av en fot...etter at den har bøyd seg...
Etter det sammenstøtet så sluttet jeg å strikke på litt over 5 år. Var liksom litt redd for strikkepinner, nesten fobisk...
Høsten 2010 møtte jeg på Bale i Valle. Jeg fikk høre om hennes familie og hun satt og strikket på fellesrommet. Strikking fristet igjen, og det tok ikke lang tid før jeg igjen begynte å strikke, som aldri før! Og mitt første prosjekt:
Ting ballet så på seg og nå har jeg alltid prosjekter på pinnene, store som små! Men jeg sliter fortsatt med diverse ting og får sjeldent til det jeg virkelig vil. Men det er ikke alt jeg trenger oppskrift til heller...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar